Janicke Larsen, førstekonservator, Bymuseet i Bergen

De fredete bygningene på Bryggen ble oppført etter en storbrann i 1702. Flere av disse ble erstattet av murbygninger etter et vedtak i 1899. Diskusjonen omkring de fredete bygningene var derfor ikke ny da det begynte å brenne i Søstergården i nordre del av Bryggen 4. juli 1955, og halvparten av den gjenværende bebyggelsen gikk tapt, hele 7000 kvadratmeter. Bryggen var nå i virkelig fare – folk gikk i tog for å rive den og det kom inn flere forslag til hva som kunne erstatte trehusbebyggelsen, som høyblokker og busstasjon. Det at Bryggen allerede var fredet iht. Kulturminneloven av 1927 ser ikke ut til å ha dempet engasjementet. Likevel var det nettopp denne brannen som på sikt førte til en endret holdning blant byens befolkning. Allerede to dager etter brannen kom riksantikvar Arne Nygård-Nielsen til Bergen for å vurdere både bygningene og den arkeologiske grunnen under dem. Ifølge fornminneloven av 1951 måtte det foretas arkeologisk utgravning av branntomten før eventuell ny bebyggelse ble reist og dette arbeidet startet allerede oktober samme år. Man var ikke ukjent med at det fantes spor i grunnen som stammet fra middelalderen, men disse arkeologiske utgravingene av kulturlagene under branntomten ble banebrytende og det tok ikke lang tid før en økt interesse for vern vokser frem. Forut for brannen var det helst representanter for kulturminnevernet som vil bevare, men nå kunne også en økende del av den øvrige befolkningen se at Bryggen var en kulturskatt som holdt på å gå tapt. Når en mindre brann igjen rammer Bryggen, i 1958, er holdningsendringen enda tydeligere. I Dagbladet i mars 1960 stod overskriften «Hva venter de på? At det skal brenne enda en gang?». Presset på å få en god løsning for bygningene økte. I 1962 ble både Bryggens Venner og Stiftelsen Bryggen etablert, og i 1963 ble en reguleringsplan for bevaring og istandsetting enstemmig vedtatt i bystyret.

I utgangspunktet trodde man at gravingene etter brannen i 1955 skulle vare ut 1956, men her tok man grundig feil! Utgravingene varte sammenhengende i 13 år, og i perioder helt frem til 1979! Utgravingene ble de største til den tid i Nord-Europa. Selv om størrelsen på utgravingen var uvanlig for sin tid er det to andre årsaker til at Bryggengravingene fremdeles er kjent i arkeologiske kretser. Det ene er metodene som ble benyttet, det andre de mange hundredetusener av funn som ble tatt inn. For å starte med det siste: Forut for denne utgravingen bar innsamlingen av arkeologisk middelaldermateriale preg av å være basert på en skjønnsmessig vurdering av representativitet og bare det «fineste» og mest spesielle materialet ble samlet inn. Under ledelse av Asbjørn Herteig ble alt materiale samlet inn, også den minste keramikkbit, læravfall, matrester og bygningsrester. Dokumentasjons- og gravemetoden ble gjennomført etter inspirasjon fra forhistorisk arkeologi og Herteig sørget for å dokumentere alle gjenstander og alle strukturer to- og tredimensjonalt (x, y og delvis z – koordinater). Etterhvert som gravingen skred frem ble det også klart at sporene etter de mange historisk kjente bybrannene dannet et spesielt godt dateringsgrunnlag – brannlagskronologi. Den gode dokumentasjonen og de mange hundretusen gjenstands- og bygningsfunn danner et unikt grunnlag for forskning på middelalderbyen Bergen. Bryggens Museum ble åpnet i 1976 for å magasinere og formidle dette unike materialet.

 Utdrag av opptak gjort av Halfdan Waaler, gitt i gave til Bymuseet i Bergen av hans barnebarn Erik Brenna.

 

Videre lesning:

Andersen, Randi og Per Solberg 1985: Bryggen i brennpunktet – før og etter 1955. Utstillingskatalog, Bryggens Museum.

Hansen, Gitte 2005: Bryggebrannen 1955 – et vendepunkt. Middelalderarkeologi i Bergensmiljøet før og etter 1955. Utstillingskatalog, Bryggens Museum.

Øye, Ingvild (red.) 1999: Medieval fires in Bergen – Revisited. The Bryggen Papers – Supplementary Series no 6. Fagbokforlaget.