Nordlendingen som forandret Bergen bys historie

Av Ann Christensson og Knut Andreas Bergsvik

Asbjørn E. Herteig er nordlending. Men hans hjerte ligger i Bergen, og kanskje helst et sted på østsiden av Vågen. Det lyser i øynene hans når han snakker om nye planer for Bryggeområdet, og om sine visjoner for 90-årenes Bergen.

Herteig har sine meningers mot. Det er ikke minst på grunn av hans sterke personlige engasjement at den gamle brygge-bebyggelse står slik den gjør i dag, med Bryggens Museum som kronen på verket.

Asbjørn E. Herteig fylte 70 år i 1989, og gikk da av som førstekonservator ved Historisk Museum, Middelaldersamlingen. Siden har han arbeidet med å ferdiggjøre resultatene fra utgravningene på Bryggen. Det hele startet da han kom til Bergen i 1955 etter den store brannen på Bryggen. Han fikk ansvar for de arkeologiske utgravningene av branntomten. Dette arbeidet skulle vise seg å ta 16 år, og erfaringene herfra har hatt stor betydning for bygravninger i hele Europa.

Han svarer slik når vi spør om han ante hva som lå foran ham ved starten i 1955:

Nei, det gjorde jeg ikke. Da jeg kom hit, tråkket jeg opp gjennom trekvart meter høye askelag på et kjempeområde som målte 75×75 meter. Jeg ante ikke hva jeg sto overfor. Ikke var jeg middelalderspesialist, og aldri hadde jeg vært på Bryggen før. Jeg hadde ingen forestillinger og kom med den forutsetning at gravingen for mitt vedkommende skulle ta maksimum 6 måneder.

Da vi begynte her, var det Koren Wibergs teorier om utviklingen av byen som var kjent. Man trodde at hele Bryggen lå på tidligere jomfruelige marker. Slik måtte vi regne med å komme ned på en strandsone. Vi hadde ingen forestilling om at lagene var så tykke. Vi visste at Bryggen hadde brent mange ganger, men ingenting om hvor mye som var igjen. Det eneste man hadde av forhåndskunnskap, stammet fra Koren Wibergs gravninger i den sydlige del av Bryggen. Vi kom ikke ned på strandsonen, men derimot på en havneutfylling. Enkelte steder var denne opp til åtte meter dyp. Altså en helt annerledes utvikling enn det man hadde forestilt seg. Vi fant restene etter 1200-tallets havn, 60-70 meter bak dagens fasade.

Da du begynte, kunne du trekke erfaringer fra andre bygravninger?

Gerhard Fischer hadde blant annet gravningene under Eikaberg i Oslo, dessuten hadde man jo også gravd i Trondheim, men et så stort felt var ikke tidligere gravd her til lands. Utenlands var der gravd i flere av byene, men det ble mer småpartier og ikke et sammenhengende felt, som det vi fikk anledning til på Bryggen.

I 1955 var jo dette Nordeuropas største utgravninger, hadde du vitenskapelig personale som dine daglige medarbeidere?

Vi startet opp med faglig assistanse fra Riksantikvaren, bygningsarkeolog Håkon Christie, etterfulgt av Ola Øgar Svendsen. Den første vitenskapelige assistent kom først efter noen år. Det var vanskelig å få faglig personell til å arbeide for oss. Det foregikk i disse årene omfattende høyfjellsundersøkelser som trakk til seg studentene, dessuten var det et faktum at middelalderen ikke var akseptert som en arkeologisk periode. Den er modnet frem som et resultat av blant annet utgravningene på Bryggen. Arbeidstokken besto av 8-10 sivilarbeidere. Under gravningene hadde vi mye regn, mye sludd og mye gjørme. Disse forhold ga problemer for flere av sivilarbeiderne. Selv om mange var interessert, så deltok de ikke som arkeologer, og de fikk jo ikke særlig lønn for arbeidet.

Den vanskelige arbeidssituasjonen, mitt personlige ansvar for bruken av pengene og den møysommelige fremdrift, medførte problemer også for meg selv. Jeg var temmelig oppfliset da utgravningene var slutt. Hadde vi kunnet leie vanlige arbeidere, hadde vi trolig vært ferdige minst 5 år før, og min situasjon hadde vært mye lettere.

Du har uttalt at arkeologien skulle gjøre jobben mest mulig alene, og ikke styres av forutinntatte holdinger fra bla. de historiske kilder og egne forestillinger. Hvordan har dette preget utgravningene metodisk?

Jeg var meget opptatt av metodikk da jeg ble ferdig på universitetet i Oslo. Den arkeologiske metodikken har stått meget sentralt for meg. Som arkeolog har jeg hevdet at det er den arkeologiske metodikken som det hele står og faller med. Jeg har reagert sterkt på at man skal gå til en gravning med forutinntagelser om hva man venter å finne. Hvis man venter å finne en spesiell konstruksjon eller sjikt, så ser man kun denne og ikke resten.

Jeg mener at en slik holdning er fundamentalt gal. Arkeologien har en så spesiell metodikk, at hvis man raffinerer den, så registrerer man det som er objektivt tilstede for det blotte øye.

For tolkninger trekker man inn hjelpevitenskaper, som historie, botanikk og zoologi, men arkeologien må være utgangspunktet for tolkningene. Stemmer ikke de arkeologiske resultatene, må kildene oppgis, ikke omvendt.

Du er blitt kalt en pionér. Metodene som ble utviklet på Bryggen danner i dag grunnlag for moderne byarkeologisk forskning og er internasjonalt akseptert. Det må ha stilt store krav til systematisering av et så stort materiale?

Ja, enorme krav, men dette har også gitt problemer. Jeg kom med et sett av rutiner fra forhistorisk arkeologi, hovedsakelig, gravhauger, med gjenstandsmasse på kanskje opp til 100 enheter. Man hadde naturligvis ikke samme behov for systematisering, som det vi ble stilt overfor på Bryggen. Det gjaldt å forenkle og uniformere funnregistreringen. Dette ble en veldig lang prosess, men etter hvert som funnmengden økte, fikk vi nesten panikk for å endre rutinene. Det var en vanskelig situasjon. Vi foretok en kritisk forenkling og systematisering, og en tilrettelegging for edb-registrering. I dette arbeidet var vi absolutt pionérer. Vi hadde kontakt med det internasjonale miljøet, og bygget opp en nordisk referansegruppe, som også hadde tråder videre ut.

Det tvang seg fram rasjonelle løsninger på alle plan. I felten måtte vi få frem funnenes relasjon både til det vertikale og det horisontale plan. Det var dessuten av vesentlig betydning å få funnene relatert til konstruksjonene, så som bygninger, gater, brønner, kaianlegg etc. Vi bandt også sammen hele feltet i et vertikalt nett, ved hjelp av profilene. Først ved den vitenskapelige bearbeiding gikk det opp for oss hvilken enorm betydning profilene hadde for tolkningen.

Du står som stifter og tilrettelegger av Bryggens museum. Mye av din arbeidstid har vært konsentrert nettopp om tilrettelegging av materiale for et bredere publikum og vitenskapsfolk. Hvorfor har du prioritert på denne måten?

Jeg har vært nødt til det, fordi vi måtte systematisere materialet. 300-400.000 enheter ble funnet i titusentalls lokaliteter. Uten tilrettelegging ville materialet bare bli liggende og aldri bli brukt. Det har tatt oss mange år å få systematisert det hele. Flere hundretalls tegninger og dagbøker måtte bindes sammen, før den topografiske og kronologiske redegjørelse var fullendt.

Jeg måtte selv stå for beskrivelsen av den topografiske kronologiske utvikling av bebyggelsen i Bergen, det vil si demonstrere hvordan bebyggelsen har vokst frem trinn for trinn. Dette e ri seg selv en stor vitenskapelig oppgave, men dypest sett er det en tilrettelegging for andre.

Når det gjelder populariseringen har jeg alltid sett det som en viktig sak å gå ut med en populærfremstilling, både fra Bryggen, Veøy, Borgund og andre gravninger jeg har stått for.

Jeg følte behov for å få avlastning under utgravningen når det gjaldt de mange hundre besøkende i feltet hver eneste dag. Jeg kunne ikke stå i feltet, være arrogant og late som om jeg ikke så dem. Gjennom bidrag fra nord, øst og vest og ikke minst fra Bergen Privatbank, fikk vi hjelp til å bygge en plasthall hvor vi kunne presentere hovedtrekkene fra utgravningene. Dette ble forløperen til Bryggens Museum.

Det er ikke kun Bergen som har opptatt deg. Tettsteder langs kysten har stått deg nær, blant annet Borgund. Har forholdet mellom Vest-Norge og Bergen betydd noe spesielt for deg som arkeolog?

Bare perifert, fordi Bryggen stort sett tok all min tid. Men jeg hadde ønsker om å kartlegge forholdet mellom tettstedene og Bergen, som var metropolen. Samtidig hadde man forholdet mellom byen, bondebefolkningen, de større sentrale gårdene og de marginale. Utveksling av varer mellom alle disse forskjellige enhetene vet man fremdeles lite om. Her ligger et stort arkeologisk potensiale.

Finnes der i dag muligheter og ressurser til å ivareta denne utfordringen?

Jeg føler at forskningen ved Middelaldersamlingen nå er stoppet opp. Selv er jeg engasjert til å fullføre publikasjoner om igangværende avhandlinger. Min stilling, som nå er gjort om til et professorat, har stått tom siden jeg gikk av for 2 år siden. Forskningen står i et vakuum. Det trengs en professor som kan lede den arkeologiske middelalderforskningen på Vestlandet. Ansvaret hviler på Universitetet i Bergen.  Jeg er kjent med at det nå er noe på gang.

Funnene fra utgravningene på Bryggen må ha endret mye på Bergens historie, og du var vel en av dem som tidlig så at den stående bebyggelse har røtter i det utgravde materiale helt tilbake fra byens tidligste tid?

Det var vel en vanlig oppfatning at «Tyskebryggen» var bygget på tradisjoner som gikk tilbake i tid. Mange mente at dens orientering og planløsning med gavlene motsjøen, var et kontinentalt produkt som var bragt hit av hanseatiske kjøpmenn. Med utgravningene har vi derimot kunnet bevise at den regulerte bebyggelsen, gårder med passasjer imellom, går tilbake til den første del av 11.-hundretallet, altså minst 150 år før den første tysker tok vinteropphold i Bergen. Dette var det grunnleggende nye. Bryggen ble bygget opp av våre egne handelsfolk.

Dermed er det ikke sagt at arkitekturen er suget ut av eget bryst. Konstruksjonsformen med svalganger går tilbake til romertid. Den kjennes blant annet fra Ostia og Herculaneum og går trolig tilbake på orientalske forbilder, de arabiske basarene. Bryggen bærer derfor preg av europeisk kultur tilpasset de lokale forhold.

Hvordan var forståelsen i Bergen for utgravningene hos folk flest?

Blandet, jeg tror at en liten elite var engasjert, de fleste var kanskje mer likegyldige, men vi var «hjemsøkt» av et enormt presseoppbud, det var stadig nyheter. Det store antall av gjenstander medførte et enormt publikumsoppbud – opp til flere hundre om dagen. Folk, som ikke hadde økonomiske interesser i området, hadde stort sett ikke noe imot gravningene.

Men vi fikk hard motstand for representanter fra næringslivet, som ville sette opp nye bygninger på området. Det kom folk på feltet med advokater og ville stoppe oss på dagen. Jeg opplevde å måtte fortelle advokatene om fredningsloven. Det viste seg imidlertid at når folk først fikk forståelse for undersøkelsen så endte historiene ofte rosenrødt. Tidligere motstandere hjalp undertiden til med å skaffe oss hjelpemidler til utgravningene.

Bryggen står i dag på Unescos liste over verdens fremste kulturminner, og er vel Bergens største turistattraksjon. Var det vanskelig å overbevise politikerne og byenes borgere om hvor verdifull den var?

Dette var en sak som gikk over lang tid. Utgravningene virket som en trenering på mange av de prosjekter man hadde planer om å gjennomføre på Bryggen – blant annet ønsket man å bygge nye hus, høyhus, på Bryggen. Utgravningen bevirket at forslagene ble utsatt og tilslutt forkastet. Utviklingen fra 1955 og frem til i dag, må kalles en revolusjon. Et kroneksempel på demokratisk utvikling, og hva som kan skje når tingene får utvikle seg naturlig. Det var en gradvis tilvenning til den oppfatning at Bryggen er noe karakteristisk for Bergen og uttrykk for det mest opprinnelige, noe man må bevare for enhver pris.

Det fantastiske var jo da aksjonen for bevaring av Bryggen tok til i 1962. Representanter for den interessegruppe, som egentlig kjempet mot at den gamle bebyggelsen skulle få stå inntakt, løftet den bokstavelig opp av dynnet. Det var i fremste rekke direktør Werenskjold i Norsk Kollektiv Pensjonskasse, og ledere for flere andre større bergenske bedrifter. Disse ble medlemmer av vårt arbeidsutvalg og styre. Dermed åpnet vi døren for næringslivet. Hadde vi ikke fått denne responsen hadde vi i dag kanskje bare stått med et par restaurerte bygninger på Bryggen. Det er noe av det største jeg har opplevd. Fritz Rieber ringte meg etter det første kjempemøte vi holdt på Grand, hvor det var fullt fra øverst til nederst. Han kunne gratulere og stilte det første pengebeløp til disposisjon.

Det har vært en langsom kamp, men ingen skittkasting. Det ble brukt redelige argumenter. Vi fikk raskt bryggeeierne til å forstå at det var i deres egen interesse å få Bryggen satt i stand. Vi fikk revet de bakerste skurene og brannsikret bygningene. Bryggen ble et investeringsobjekt.

I løpet av årene må du ha hatt utrolig mange opplevelser, både faglige og personlige. Du har fått St. Olav, du har fått hederspris fra inn- og utland, men er det noen spesiell som du vil trekke fram?

Går jeg tilbake til mine dagbøker var det praktisk talt ikke én dag uten opplevelser som medførte at humøret kunne svinge fra topp til bunn. Det var alltid noe som engasjerte i gjørmen.

Av enkeltfunn må jeg nevne to som begge stammer fra det maritime miljø. Min største faglige opplevelse var vel da vi fant skipsbjelken av furu, med blant annet rester etter et mastefeste. Dimensjonene på denne bjelken viste oss at her hadde vi funnet rester etter et skip, av en tidligere ukjent type, som var større enn de samtidige koggene. Funnet markerte på sett og vis et kulturhistorisk veiskille. Den vanlige oppfatning blant historikere var at det fantes en klar sammenheng mellom manglende teknologisk utvikling innen nordisk skipsbygging, og nedgangen i Norges posisjon innen Nordsjøområdet etter vikingtidens slutt, en tolkning dette funnet ikke ga støtte til. Det andre funnet jeg vil nevne er en liten knortekjepp med skipsfremstillinger på begge sider. På den ene siden er det 48 skip sett i perspektiv skrått forfra, alle av vikingtids type, med høye stevner til dels prydet med dragehoder og fløyer. Den andre siden har et vikingskip sett mot styrbord, utstyrt med dragehode i begge stevnene. Skipsflåten er det eneste kjente funn hvor en hel flåte av «vikingtidens» båttyper er avbildet i samtiden.

Når det gjelder hedersprisene som jeg har mottatt, er det nok Det Nyttige Selskaps sølvmedalje jeg faktisk talt setter høyest, for det er en anerkjennelse fra byen jeg har jobbet i.