Katharina Lorvik, arkeolog/osteoarkeolog, NIKU

I middelalderens Bergen var det på 1300-tallet over 20 kirker og klostre med begravelsesrett. Hvem som ble begravd hvor var avhengig av hvilken menighet man tilhørte. Klostrene tok for eksempel imot både medlemmer av klosterordenen og utenforstående som enten var i klosterets omsorg eller som hadde mulighet til å kjøpe seg plass. Ved sognekirkene var trolig et tverrsnitt av byens befolkning representert, men det kan ha forekommet reguleringer for plassering på kirkegården, betinget av en persons sosiale status, kjønn eller familietilhørighet.

En av de best undersøkte kirkegårdene fra middelalderbyen ligger ved Mariakirken (oppført første halvdel av 1100-tallet) på Bryggen. Mariakirken var en av byens største kirker og lå på en forhøyning i terrenget like bak bosetningsområdet langs sjøen. I den tidligste fasen lå strandlinjen bare noen titalls meter nedenfor kirken. Den må ha vært et dominerende syn blant byens lavere trebebyggelse. Ut fra plasseringen kan man tenke seg at kirkegården primært ble brukt av dem som hadde sin bopel eller sitt virke i byens sentrale område.

Enkeltgrav fra kirkegården til Mariakiren, Bergen. Foto: UMB, DKS, Middelaldersamlingen.

Kirkegårdens sørlige, ytre del er undersøkt arkeologisk og i underkant av to hundre skjeletter er fremgravd. Nærmere åtti av disse er datert til tiden mellom første halvdel av 1100-tallet og omkring 1250. Dette er dermed levningene etter mennesker som levde i byen før hanseatene ankom og fikk innflytelse over Bryggenområdet.

Det er gjort få funn av rester etter kister, men noen trebiter og kistespikre er registrert. De døde var trolig gravlagt enten i sine egne klær eller i stramme svøp, noe som kan indikeres av kroppens posisjon i graven.  Alle gravene ligger omtrent i retning øst-vest, skjelettene med hodet i vest, som normalt for kristne graver. Det er både kvinner, menn og unge blant de gravlagte. Dødeligheten for barn kan forventes å ha vært høy i middelalderen, uten at dette gjenspeiles  i skjelettmaterialet fra Mariakirken, der det ikke finnes barn under sju år. At de yngste barna mangler helt kan skyldes at disse har vært gravlagt innenfor egne områder på kirkegården. Dette er kjent fra andre skandinaviske middelalderkirkegårder. Dette har vært tolket som at man ved sjuårsalderen går over i en ny fase der man blir en mer selvstendig del av samfunnet enn før. En interessant observasjon er også at det i perioden mellom brannene i 1170/71 og 1198 ser ut til å være et tydelig flertall av kvinner blant de gravlagte på denne delen av kirkegården. Årsaken til dette er ikke kjent, men kan skyldes at man ikke kjenner forholdene på resten av kirkegården, noe som kunne avdekket en eventuell kjønnsinndeling ved kirkegården i denne perioden. Slutten av 1100-tallet var en tid  preget av borgerkrig.  Flere krigshandlinger utspant seg i Bergen og byen var rammet av store branner. Kan hende var menn i byen engasjert i disse aktivitetene, mens kvinnene som holdt til i husene var mer utsatte for de katastrofale bybrannene og ved angrep inne i byen. Menn som falt under kampene kan være gravlagt andre steder. Det er ingen enkel forklaring på denne fordelingen.

Skjelettstudier tar ofte sikte på å kartlegge en befolknings helse og levekår.  I dette tilfellet er det undersøkte området for lite til å representere bybefolkningen som helhet, men med den uvanlig smale tidsrammen det representerer, får vi likevel et visst inntrykk av en del av i byens befolkning perioden.  Det finnes en overvekt av mennesker i alderen førti år og over i materialet. Spor i skjelettet viser i hovedsak tegn på leddslitasje og degenerative endringer særlig i ryggraden, forandringer som ofte kan sees som følge av naturlig aldring. Disse forandringene sammenfaller med andre alderstegn som stor tannslitasje eller tap av tenner. Mye kan tyde på at de gravlagte på denne delen av kirkegården var en del av bybefolkningen som gjennom lange arbeidsliv har hatt belastninger som har gitt mye slitasjepregede spor i skjelettet. Tegn på andre sykdommer som ofte knyttes til individets generelle helsetilstand, som tegn på infeksjonssykdommer eller veksthemminger som vises ved skader på tannemalje, er nesten helt fraværende i materialet. Det finnes likevel noen tegn på dette blant de yngre, noe som viser en viss helsebelastning i denne gruppen.

Skader av vold eller ulykker finnes, men ikke i det omfanget man kanskje kunne forvente i en befolkning som er berørt av borgerkrig. Dette kan også skyldes at de som deltok i selve kamphandlingene ikke finnes blant denne gruppen gravlagte. Skjelettmaterialet fra Mariakirkegården er fra en periode i Bergens utvikling som preges av sterk vekst. Til materialet knytter det seg derfor en rekke spørsmål omkring demografi, helse, sosial organisering og mobilitet i den tidlige byen.

Fellesgrav på kirkegården til Mariakirken, Bergen. Foto UMB, DKS, Middelaldersamlingen.

Litteratur:

Helle, K. 1982. Bergen Bys Historie. Kongssete og Kjøpstad, fra Opphavet til 1536, Bergen, Universitetsforlaget.

Herteig, A. E. 1990a. The Buildings at Bryggen. Their Topographical and Chronological Development, Bergen, Norwegian University Press.

Øye, I. (ed.) Osteoarchaeological Analyses From Medieval Bergen. Bergen: Fagbokforlaget.

Lynnerup, N., Bennike, P. og Iregren, E. 2008. Biologisk antrolopogi med human osteologi. Oslo: Gyldendal.