Arne Larsen, arkeolog

Jeg kom til Bergen som fersk arkeologistudent fra Oslo sommeren 1957 for å delta på utgravingene av Bryggen. Utgravningene hadde jeg bare lest om, men lederen, Asbjørn E. Herteig, hadde jeg møtt på Oldsaksamlingen i Oslo tidligere. Denne sommeren var utgravningene konsentrert til Bugården og gravningen pågikk 5-6 m under gatenivået. Som arkeologistudent ble det ventet at jeg kunne tegne profiler – noe jeg ikke kunne – og dette ble min første oppgave. Heldigvis fikk jeg hjelp av en med stor felterfaring som kunne rettlede meg i håndteringen av målesnorer, målebånd og tegnepapir. Jeg fikk også katalogisere gjenstander; mye keramikk kjente jeg fra før, men mye, særlig lær- og tresaker var nytt og spennende materiale. Dette ble starten på en lang utgravingshistorie, og helt frem til 1968 var min arkeologiske tilværelse delt mellom studier og utgravinger på Bryggen og andre steder.

Arkeologisk dokumentasjon av jordprofil, Bryggen i Bergen. Foto UMB, DKS, Middelaldersamlingen.

Fremdriften i feltarbeidet var avhengig av fortløpende og nøyaktig dokumentasjon. Fotograferingen ble normalt gjort av Herteig, mens tegnearbeidet ble utført av arkitekt Egill Reimers. For å få dette til på en tilfredstillende måte, måtte man ofte ty til kreative løsninger. Reimers, for eksempel, laget et tegnetelt av treverk og plast, som han kunne montere på seg. På denne måten ble ikke arbeidet hindret av verken sludd eller regn.

For å kunne fotografere i fugleperspektiv ble det en sesong innlånt et fototårn fra Oldsaksamlingen i Oslo. Tårnet var av metall, hadde tre bein og kunne reises til en høyde på 7 – 8 m. Kameraet ble festet i toppen, og det kunne utløses med en lang snorutløser. Vi strevde med å få satt ned føttene mellom skjeletter, gulv, passasjedekker og andre konstruksjoner, og da alt omsider var klart innrømmet fotografen at han hadde glemt å sette film i kameraet! Herteig eksploderte, og krevde ville ha fototårnet ut av feltet: Hiv det på havet!

På et tidspunkt – og til stor hjelp for fjerning av jordmasser – ble det satt opp en byggekran med en 15 m lang utligger. Massene kunne nå lastet i en jernkasse som ble plassert i feltet etter behov. Herteig brukte også kranen som fototårn. En gang han hadde fotografert og ville ned påstod sivilarbeideren som førte kranen at han ikke fikk senket kassen. Herteig ble sittende lenge i det høye, og ga sterke uttrykk for at han mistrivdes. Jeg har ennå mistanke om at kranstansen var en sabotasje.

Både med denne kranen og med den manuelle transporten av masser i feltet som foregikk med tunge støpejerns-trillebårer på smale kjøreplanker hendte det uhell, men heldigvis uten store konsekvenser verken for mennesker eller kulturminner.

Det arkeologiske arbeidet kunne være både tungt og risikofylt. Foto: UMB, DKS, Middelaldersamlingen.

Utgravingene på Bryggen var på mange måter et langt feltkurs, og det var ikke bare praktiske utfordringer som massetransport, høydefotografering og vannhåndtering vi måtte hanskes med. De faglige utfordringene var også store. Utgravningene på Bryggen representerte noe helt nytt i norsk arkeologi både når det gjaldt periode, størrelse og materiale. I de fleste arkeologenes bevisthet var ikke middelalderen på denne tiden en arkeologisk periode – altså ikke en periode man skulle studere gjennom funn i jorden – og mangelen på interesse var lett å spore: På arkeologmøter ble jeg, i en spydig tone, spurt om hvor mange skosåler vi nå hadde funnet på Bryggen. Funnlokaliseringen hadde lenge vært individuelt preget, men Herteig var pioneren når det gjaldt bruken av EDB i arkeologien, og hadde planer om elektronisk behandling av funndataene. Av den grunn ble det behov for et ensrettet system for funnlokaliseringen. Utformingen av en kode for funnlokaliseringen var gjenstand for mange og engasjerende diskusjoner, men det er ikke tvil om at disse utgravingene satte ny standard for bygravinger.

Siste gangen vi var i feltet var i Bugården i 1979. En ettermiddag, etter en dag i et dypt hull nesten fylt med vann, sto Herteig og jeg i kjelleren på Bryggens Museum. Vi vrengte av oss det skitne regntøyet, og Herteig spurte meg: Arne, hva er det som får oss til å holde på med dette her?

Videre lesning:

Asbjørn Herteig: Kongers havn og handelens sete.