Espen Svendsen, religionsviter

Bryggen har fått sin andel førstsideoppslag i landets aviser i løpet av det siste halve århundredet. Selv et raskt blikk over de største overskiftene gir et øyeblikkelig inntrykk av en turbulent nyere historie preget av dramatiske holdningsendringer, og til tider krasse meningsutvekslinger.

Den 5. juli 1955 havnet Bryggen på forsiden av mange av landets aviser. Dramatiske bilder viste hvordan store deler av den gamle trehusbebyggelsen var gått opp i flammer, og de påfølgende dagene kunne man lese øyenvitneskildringer, se bilder av omfanget av skadene og lese store mengder annonser om brannlidte firma som søkte nye lokaler. Etter at røyken hadde lagt seg ble avisene preget av nye spørsmål: Hva kunne gjøres for å forhindre senere branner, hva burde gjøres med de resterende bygningene, og hva med branntomten? I følge en undersøkelse fra BT lot ikke det store flertallet av bergensere til å ha vært særlig stolte av trehusene, og det finnes mange leserinnlegg som taler varmt for at slike dyre sentrumstomter skulle brukes til mer moderne bygg. Det ble foreslått å bygge parkeringshus, hotell, kjøpesenter, kontorlokaler og leiligheter – enten bare på området som brant, eller på hele Bryggen. Noen ønsket å også rive de gjenværende bygningene, og trakk frem det at hele området var preget av forfall, og at det tiltrakk seg uønskede elementer som “rotter og lasaroner”. Blant de 29 % som ønsket å bevare de gjenværende gårdene i BTs undersøkelse, svarte over halvparten at husene burde bevares fordi de var et historisk minnesmerke. Debatten i avisene døde hen uten noen dramatiske vedtak eller noen klare konklusjoner om Bryggens fremtid.

 Over: Bergens Tidendes spørreundersøkelse.


På begge sider: Utdrag fra debatten i Bergens Tidende.
Hvis en blar for raskt i arkivene på denne tiden, kan en lett gå glipp av en annen viktig sak for Bryggen. I et par langt mindre skrikende artikler annonseres det at de arkeologiske utgravningene skal begynne. At utgravningene ikke fikk like mye oppmerksomhetsom de senere skulle trekke til seg er kanskje ikke så rart, da prosjektet på denne tiden var svært beskjedent i målestokk. At påstanden fra Riksantikvaren om at “man må iallfall holde på ut neste kalenderår” skulle vise seg å bli en enorm underdrivelse visste enda ingen.

Striden om Bryggens skjebne blusset opp igjen i avisene med den neste brannen i 1958, og nå tilspisset retorikken seg. Med andre vindforhold kunne brannen ha spredt seg til nyere bebyggelse forbi Øvregaten, og flere uttrykte sin bekymring i intervjuer og leserinnlegg over at den gjenværende delen av Bryggen var svært brannfarlig. Byggen, med sine gamle trehus – ofte med mye brennbart lagret i bodene, og med store mengder skrot og søppel i de trange gatene – sto uten brannvarsling eller slukkeanlegg. Om det var riving eller restaurering og brannsikring som skulle til var ennå ikke bestemt, men det var klart at noe måtte gjøres snart.

Mens den opphetede debatten gikk for fullt fortsatte de arkeologiske utgravningene å få mediedekning. Artikler om rune- og skipsfunn gjorde at Bryggen i økende grad ble assosiert med norsk høymiddelalder heller enn bare hansatid. Parallelt med dette økte også det folkelige engasjementet for bevaringen av Bryggen, og innen Stiftelsen Bryggen blir dannet i 1962 er pressedekningen blitt nesten utelukkende positiv. I mesteparten av 60- og 70-tallet preger folkelig

engasjement, restaurering og stadig nye arkeologiske funn artiklene om Bryggen. Enten det er nye funn som sier noe om byens første århundrer, innsamlingsaksjoner og donasjoner gjort til bevaringsarbeid, eller klager på at brannsikringen går for sakte, så er det ikke lenger tvil om at Bryggen bør og skal tas vare på.

Under: Etter de arkeologiske utgravningene ble branntomten hjem for Bryggens Museum i 1976 og SAS-hotellet i 1982.