Tryggve Fett, Bymuseet i Bergen

– Hva slags stol var det?  – Det var ingen stol – det kan du stole på!
En kannestol var det viktigste møbel i en skjøtstue, og en skjøtstue var det viktigste rommet i en gård på Bryggen. En gård på Bryggen besto av flere handelsstuer, flere selvstendige firmaer, som drev tradisjonell handel stort sett med fisk og fiskeprodukter. Handelsforvalteren var sjefen, gesellen var nestkommanderende, og to slags drenger lå under ham igjen. De viderekomne drengene ble kalt for skutedrenger, fordi de fikk ansvar med å håndtere fisken, mens nybegynnerne ble kalt for stuedrenger, fordi de mest drev renhold og matlaging og andre tilsvarende nybegynnersysler. De begynte på Bryggen rett etter konfirmasjonen, og kom i hansatiden stort sett fra Tyskland. Hele Bryggen var et rent mannsamfunn, og det kunne bo og arbeide fra 6 til 16 menn i en slik handelsstue. Med eksempelvis fem handelsstuer i en gård, som for det meste besto av en husrekke på hver side av en passasje fra selve Bryggen og opp mot Øvregaten, kunne det være godt over 50 sultne mannfolk i en gård.
Hver handelsstue eide sine hus i gården, men foran hver gård lå det ett Brygge-skur og én vippebom som alle stuene i gården eide sammen. Det samme gjaldt ildhus og skjøtstue bakerst i gården og kålhagene bak det igjen helt opp til Øvregaten. I ildhuset foregikk matlagingen og i skjøtstuen foregikk spisingen, felles for alle i gården, men med hver stue sin mat. Skjøtstuen ble brukt til mange andre ting også. Om vintrene var den skolestue for drengene. Om søndagene var den kapell under andakten. Når gårdens tvister skulle gjøres opp, og alle som hadde forbrudt seg mot reglene skulle få sin straff, så var den rettssal. For ikke å forglemme når det var noe å feire, så var den festlokale.
Her er det kannestolen kommer inn. Den sto midt i skjøtstuen som et slags langt bord med en innelukket kasse under bordplaten. Under måltider fungerte den som buffé der rettene kunne settes frem. Når skoleklokken hadde ringt inn for drengene, fungerte den som kateter. Når derimot kirkeklokkene hadde ringt inn til andakt, fungerte den som alter. Når dommene skulle avsies og straffene gjøres opp, fungerte den først som dommerbord, dernest som straffebukk for de som skulle ha i ræven med oksepeisen. Og til slutt når festen tok over, fungerte den også aldeles glimrende som bardisk! Jeg vet ikke om noe møbel nå til dags som har en like fleksibel funksjon! Det eneste den ikke kunne brukes til, som man i alle fall ikke fikk lov til å bruke den til, var å sitte på – det ble oppfattet som en profanering.
Og rundt omkring satt alle de høye herrer, på sine faste plasser, med buherren i spissen. Det var den handelsforvalteren som i øyeblikket var valgt til leder for gården. Ved sin side hadde han en ølkjøper og en vedkjøper. En rekke andre faste verv hadde sitt ansvar og sine rettigheter. Regelverket var opphengt på veggen, det samme var listen over de som hadde forbrudt seg, og som kunne vente sin straff på den årlige dommedag.
Dette er Bergens kjernemiljø. Her startet det for 940 år siden, her fortsatte det til for 140 år siden. Da var denne form for handel, denne form for samfunn gått ut på dato, men i 800 år var den bærebjelken i vårt bymiljø. Klart vi må ta vare på minnet, kannestolen og alt det den representerer er jo grenen som vi alle sitter på. Kannestolen i Schøtstuene. Foto: Jiro Havran, Arto Forlag.