Bryggen er et stort kulturminne bestående av uendelig mange enkeltelementer – enten det er et laftehjørne, eller en viduskarm – som er viktige brikker i den store helhet. Skifter man et vindu unødig forringes totalverdien til kulturminnet.


Bare det som er ødelagt skal skiftes ut. En vinduskarm sammensatt av gammelt og nytt materiale. Foto Stiftelsen Bryggen.

Hvordan man velger å sette i stand en fredet bygning er basert på teorier omkring vern, eller vernefilosofi. På Bryggen har synet på bygningsvern endret seg noe over tid, men hovedprinsippet har vært det samme siden 1960-tallet: Bygningen er et historisk dokument som skal bevares med alle sine endringer gjennom historien. Videre skal minst mulig inngrep i bygningene foretas for å sette dem i stand. Det er altså ikke et mål å føre bygningene tilbake til slik de var da de var nye etter 1702.

Det er ikke bare bygningene vi ønsker å bevare med hele sin historie, men også kunnskapen om byggematerialet, redskaper og håndverkerks-tradisjonene skal tas vare på. Basert på et slik syn utføres alle reparasjonsinngrep med samme håndverksteknikk, redskaper, materialer og materialkvalitet som opprinnelig. I dagens diskusjoner om vernefilosofi på Bryggen forsøker man å finne en god balanse gjennom individuelle faglige vurderinger i hvert prosjekt. Bevaringsarbeidet skjer i samsvar med nasjonalt og internasjonalt lovverk og med internasjonale avtaler for vern av kulturminner.

Et laftehjørene i oppløsning. Foto Stiftelsen Bryggen.

Bygningene skal ikke føres tilbake til den stand de hadde da de ble oppført etter brannen i 1702, men vernearbeidet utføres etter prinsippet om prosessuell autensitet, dvs. at alle reparasjonsinngrep skal utføres med samme håndverksteknikk, redskaper, materialer og materialkvalitet som opprinnelig. Denne vernetanken, sammen med prinsippet om materiell autensitet (bygningene blir sett på som dokumenter over en lang historie og reparasjoner skal skje med minst mulig inngrep) skal benyttes i standsettingsarbeidet. I istandsettingsarbeidet blir det derfor i dag brukt tradisjonsverktøy som har vært brukt etter brannen i 1702 knyttet til ulike håndsverkere, tømrer, båtbygger o.l.