Leverandørene fra Nordnorge som handlet med en stue ved Kontoret fikk betalt forskudd for neste års leveranser. Leverandørene handlet dermed på kreditt. Dersom de ikke leverte nok varer neste år til å gjøre opp for forrige års uttak, ville forskjellen bli regnet som gjeld og overført til neste år igjen. Slik kunne gjelden en leverandør hadde til en stue øke fra år til år, men den kunne også minke dersom fisket var godt. Slik gjeld ble kalt nordlandsgjeld, det var vanlig at stuene hadde betydelige fordringer mot sine leverandører. Gjelden ble regnet som en del av stuens verdi fordi den sikret stueeierne faste leveranser, men også fordi det var forbudt etter Kontorets statutter, interne lov, for en stueeier å handle med leverandører som stod i gjeld til en annen stue.

Gjelden sikret at leverandøren fikk avsetning på varene han hadde med når han kom til Bergen i stevnetiden, men den bandt ham også til en fast stue slik at han ikke hadde mulighet til å forhandle med andre om bedre pris for varene. Det kan likevel diskuteres om dette var et urimelig krav fra stueeieren. Han hadde i praksis etablert en åpen kreditt, og slik sett var det ikke urimelig at han hadde førsteprioritet når låntakeren leverte varer i Bergen. Når vi skal vurdere denne kredittordningen må vi også ta med at det ikke er kjente saker der stueeieren forsøkte å realisere gjelden. Det ser ut til at fordringshaver avskrev utestående gjeld dersom leverandøren døde eller avsluttet sitt virke. Slik sett fungerte nordlandsgjelden som en nødvendig risiko for å få hånd om en ettertraktet vare som kunne omsettetes på et betalingsvillig europeiske marked.

For stueeierne ved Kontoret var Nordlandsgjelden viktig for en stabil handel med faste leverandører, men det var også vanlig at borgere i Bergen hadde gjeld, borgergjeld, og at bønder fra distriktene omkring byen hadde gjeld, bondegjeld, til en stue. Det er mulig at både borgergjeld og bondegjeld var etablert på samme måte som nordlandsgjeld.